I 2002 markerte Norge 50 år med utviklingssamarbeid. Gjennom disse årene har landet vært en pådriver i det internasjonale utviklingssamarbeidet. Norge er i dag en betydelig bidragsyter, ikke bare gjennom store overføringer til fattige land og internasjonale utviklingsorganisasjoner, men også i kraft av å være en sentral aktør i den internasjonale debatten på området.
Norsk utviklingssamarbeid setter bekjempelse av fattigdom i sentrum. De fattigste landene prioriteres, og tiltak settes inn for særlig sårbare grupper. Dette er i tråd med FNs tusenårsmål, hvor det første og viktigste målet er å halvere den andelen av verdens befolkning som lever i absolutt fattigdom innen 2015.
Multilateralt samarbeid er av avgjørende betydning for et lite land. Norge har i alle år vært en lojal støttespiller i FN-systemet og en sentral bidragsyter til Verdensbankens arbeid. FNs utviklingsprogram – UNDP – har fått ansvaret for å overvåke oppfølgingen av tusenårsmålene. Norge støtter opp om dette arbeidet.
Mye av det Norge gjør på det utviklingspolitiske området er også et bidrag til fredsarbeidet. Varige forbedringer av menneskers velferd og rettigheter er et viktig element i arbeidet for fred, og norsk utviklingspolitikk er slik en sentral del av norsk utenrikspolitikk. Den norske fredsinnsatsen i Midtøsten, Sudan, Sri Lanka og Guatemala har i en årrekke blitt fulgt opp av målrettede bistandsoverføringer.
Norge legger samarbeidslandenes egne prioriteringer til grunn for innsatsen. Norsk innsats skal bidra til oppfyllelse av tusenårsmålene og landenes egne planer for utvikling og bekjempelse av fattigdom. Norge krever også at mottakerlandet fullt ut tar ansvar for bruken av de norske bistandsmidlene. Mottakeransvaret er et helt sentralt prinsipp i norsk utviklingspolitikk og stiller store krav til god dialog mellom mottakerlandene og norsk bistandsforvaltning.
Norge er bare et av mange giverland og -organisasjoner som bidrar til utvikling i fattige land. Et stort antall aktører, ofte med ulike interesser og arbeidsmetoder, er vanskelig å håndtere for fattige mottakerland med svært små administrative ressurser. Det er derfor av stor betydning at giverne ikke øker belastningen på mottakerlandenes forvaltning gjennom dårlig samordning seg imellom og ulike krav til rapportering. Godt giversamarbeid, under mottakerlandets ledelse, er derfor et viktig prinsipp i norsk utviklingspolitikk og bidrar til mer effektiv bruk av begrensede ressurser.
En viktig del av bestrebelsene for å forenkle og effektivisere internasjonal bistand er avbinding. Det aller meste av norsk bistand er allerede avbundet. Det vil si at norsk bistand ikke er bundet opp til kjøp av norske varer. Når prosjekter legges ut på internasjonalt anbud, vil mottaker – enten det er en multilateral organisasjon eller et lands myndigheter – få det produktet som er best tilpasset deres behov.
Det er bred enighet om at det må økte ressurser til dersom verdens fattige land skal settes i stand til å nå tusenårsmålene. Oppnåelse av tusenårsmålene vil kreve en ytterligere økning av den samlede internasjonale bistand, som i 2005 nådde USD 106,5 milliarder USD. Selv om dette var et rekordhøyt tall, er det verdt å merke seg at en stor del av disse midlene ble gitt som gjeldslette, ikke minst til land som Nigeria og Irak. De fleste giverlandene, herunder store aktører som EU og USA, har varslet betydelig vekst i sine bistandsbudsjetter. Den norske regjeringen har som målsetting å øke bistanden til 1 prosent av bruttonasjonalinntekt.
Utviklingspolitikk er mer enn bistand. Gode handelsbetingelser, gjeldslette og økte investeringer har større betydning for fattige lands utvikling enn regulære bistandsoverføringer. Norge har innført nulltoll og kvotefrihet for alle varer bortsett fra våpen fra de fattigste utviklingslandene til det norske markedet. Fra norsk side fører vi også en aktiv gjeldslettepolitikk, og gjennom Statens investeringsfond for næringsutvikling i utviklingsland – NORFUND – stilles investeringskapital, lån og garantier til rådighet for utvikling av lønnsom og bærekraftig næringsvirksomhet i utviklingsland.
For regjeringen er det viktig at norsk politikk ikke hindrer bekjempelsen av fattigdom i utviklingslandene. Derfor analyserer vi konsekvensene av vår samlede politikk og søker å justere kursen dersom det skulle være nødvendig.Det er dette vi på engelsk omtaler som ”policy coherence” – med andre ord at politikken på alle områder drar i samme retning.
En rekke offentlige og private aktører bidrar til gjennomføringen av norsk utviklingspolitikk. Direktoratet for utviklingssamarbeid – NORAD – kommer i en særstilling, men også Det norske fredskorpset, de frivillige organisasjonene, næringslivet, forskningsinstitusjonene, kulturinstitusjoner og en rekke statlige etater m.v. har viktige oppgaver.
Norsk utviklingspolitikk er ambisiøs. Norge vil også i årene som kommer bidra i kampen mot fattigdom og for utvikling.