Spørsmålet om Norges fremtidige statsform utløste kraftige motsetninger. En folkeavstemning ga stort flertall for kongedømme i stedet for republikk. 18. november 1905 valgte så Stortinget den danske prins Carl til norsk konge. Han tok navnet Haakon VII og gjorde sitt inntog i hovedstaden 25. november sammen med dronning Maud og den lille kronprins Olav, senere kong Olav V. Landets nåværende monark, Kong Harald, er sønn av kong Olav V, som avgikk ved døden i 1991.
Ved unionsoppløsningen var Norge inne i en økonomisk framgangsperiode som varte helt til krigsøkonomien tok over i 1914. Bruttonasjonalproduktet steg med 55 prosent, det vil si med i gjennomsnitt 4 prosent hvert år. Folketallet økte raskt; det var lettere å finne sysselsetting. Det skyldtes annen fase av den industrielle revolusjon, som i Norge kjennetegnes ved utnyttelse av billig fossekraft og utenlandske kapitalinvesteringer. Elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri ble for første gang bygget opp i Norge; og nye produkter så dagens lys. Det skapte storbedrifter som Norsk Hydro og en rekke nye industristeder.
På tross av den økonomiske fremgang i Norge, fant det i tiden omkring århundreskiftet sted en betydelig utvandring fra Norge til Nord-Amerika.
Allerede før unionsoppløsningen hadde arbeiderbevegelsen gjort sitt inntog på den norske arena. De første fagforeninger så dagens lys i 1872; og Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887. Alminnelig statsborgerlig stemmerett for menn ble innført i 1898, og i 1913 for kvinner.
Allerede ved stortingsvalget i 1903 fikk Arbeiderpartiet 4 representanter. I 1912 fikk partiet en oppslutning på 26 prosent av stemmene – og 23 representanter. Partiet var derved det nest største i nasjonalforsamlingen, etter Venstre. Arbeidebevegelsens styrke ble satt på prøve i store arbeidskonflikter med streik og lockout i 1911- 12. De siste to årene før den første verdenskrig var preget av en betydelig radikalisering av norsk arbeiderbevegelse.
Industrialiseringen førte imidlertid i de første årene til relativt beskjedne endringer i landets sosiale struktur. Så sent som i 1910 var 42 prosent av yrkesbefolkningen fortsatt sysselsatt i jord- og skogbruk. I 1920 var det tilsvarende tall 37 prosent. I dag forteller statistikken at prosenttallet er sunket helt ned til 6 prosent.
Etter unionsoppløsningen måtte Norge bygge opp et utenriksdepartement og en egen norsk utenrikstjeneste. Resursene til dette var imidlertid meget beskjedne. I de retningslinjer for utenrikspolitikken som regjeringen Michelsen trakk opp i 1905, ble det fremhevet at man måtte ta sikte på å holde Norge utenfor allianser som kunne lede landet inn i krigshandlinger. Denne nøytralitetspolitikken hadde bred tilslutning i folket. Norge deltok imidlertid aktivt i arbeidet for å fremme internasjonale voldgiftsavtaler.
Under den første verdenskrig forholdt Norge seg nøytralt til de stridende parter. Norges handelsflåte led imidlertid hårde tap på grunn av ubåtkrigen og som følge av at skip gikk på miner. Ca. 2.000 sjøfolk mistet livet. Krigskonjunkturene skapte imidlertid også betydelige fortjenester, som gjorde at nordmenn kunne kjøpe hjem store bedrifter som var på utenlandske hender (Borregaard, kullfeltene på Svalbard m.v.). I forbindelse med oppgjøret etter krigen, fikk Norge beholde suvereniteten over Svalbard i 1920.
Ved stortingsvalget i 1918 mistet Venstre sitt flertall på Stortinget. Helt fram til valget i 1945 hadde intet parti flertall i nasjonalforsamlingen. Det førte til urolige parlamentariske forhold. I 1928 fikk Arbeiderpartiet mulighet for å danne sin første regjering. Den ble felt allerede etter 19 dager av det borgerlige flertall på Stortinget.
Forut for Arbeiderpartiets regjeringsdannelse hadde partiet gjennomgått turbulente prøvelser. Blant annet hadde det fra 1921 til 1923 vært tilmeldt den kommunistiske internasjonale. Etter bruddet, som skjedde blant annet som følge av kravet om godkjennelse av «proletariatets diktatur», opplevde Arbeiderpartiet framgang ved valgene.
Omslaget i verdenskonjunkturene i 1920 rammet også Norge. Regjeringens valutapolitikk forsterket problemene. Handel og sjøfart led hårde tap. En rekke banker gikk over ende. Kronen falt i kurs, og valutamangelen var følelig. Statsinntektene sviktet, og mange kommuner var ille ute. Arbeidslønnene, som var satt høyt ved en voldgiftsdom i 1920, ble redusert under voldsom motstand fra arbeiderne, som på denne tid var påvirket av revolusjonære synsmåter. Det var tilløp både til røde og hvite garder. Arbeidsløsheten var betydelig helt fram til utbruddet av den annen verdenskrig.
I 1932 begynte imidlertid en økonomisk oppgangsperiode, som førte til at Norges handelsbalanse overfor utlandet forbedret seg dramatisk. Fra 1935 til 1939 steg nasjonalinntekten med mer enn 1.400 millioner kroner, et betydelig beløp for Norge på den tid.
I 1920 ble Norge medlem av Folkeforbundet. Norge oppga dermed sin tidligere isolasjonspolitikk. Det nordiske samarbeid som var innledet under krigen, fortsatte i Folkeforbundet, der de nordiske stater ga uttrykk for støtte til fredsbevarende tiltak, men unngikk å binde seg til militære sanksjoner. Den norske stortingspresidenten, Carl Joachim Hambro, var Folkeforbundets effektive president da den annen verdenskrig brøt ut.
Under inntrykket av krigsfaren mot slutten av 1930-årene, kom forsvarsspørsmålet i forgrunnen av norsk politisk debatt. Tidligere hadde sosialistene markert seg sterkt imot bevilgninger til militærvesenet, og hadde delvis støtte fra Venstre i denne holdning. En annen årsak til sosialistenes uvilje overfor forsvaret må tilskrives det forhold at den senere nasjonalsosialisten Vidkun Quisling i begynnelsen av 1930-årene ledet Forsvarsdepartementet, som statsråd i en Bondepartiregjering. I 1936 dannet Arbeiderpartiet igjen regjering, med parlamentarisk støtte fra Bondepartiet. Johan Nygårdsvold ble statsminister. Bevilgningene til forsvaret ble øket, men det kom for sent til å få noen virkelig betydning for Norges militære evne. Ved krigsutbruddet i 1939 erklærte Norge seg igjen som nøytral stat.